Maskerte menn og tordenvær.

Denne morgenen startet som alle våre andre morgener (les: 2 stk) i San Christóbal - iskald, og med en syk Marita på do. I går kveld fastslo vi at i dag var dagen for å reise til den autonome Zapatist-landsbyen som ligger et stykke utenfor byen. Karoline pugget spanske gloser i dusjen, da hun skulle fungere som tolk.

Etter å ha rotet oss bort på et marked fullt av døde og levende høns, fant vi fram til collectivo-stasjonen. En mann i hvit skjorte skulle ta oss med på den svingete, men nydelige turen til våre rebelske hjerters hjem. Ved ankomst var vi noe usikre på hva vi skulle foreta oss, men etter hvert gikk vi bort for å prate med den maskerte typen som voktet inngangen. Han spurte oss noen spørsmål, stakk av med passene våre, og ba oss vente. Karoline tisset nesten i buksa, men fikk sagt det som det var; vi vil bare på besøk. Vi holdt feltoppgaven og intervjuer utenfor i dag, da vi fikk råd om at det ville være lettere å slippe inn på området som søte besøkende.

Kanskje var Juntaen i godlaget denne morgenen, for etter litt venting ble vi ønsket velkommen inn. Vi ble vist rundt av nok en maskert type, som virka noe overrasket over å få besøk. Med nypåslengt maske viste han oss forskjellig kunst, en klinikk, og forskjellige håndarbeidskollektiv. Etter omvisningen og en muffin, ble vi bedt om å gå. Vi lærte kanskje ikke allverdens, men det var veldig fint å få sett hvordan dette nå noe avmystifiserte samfunnet fungerer. Vi fikk oss et par overraskelser - og kanskje mest sjokkerene var det at i anti-nyliberalismens kjerne solgte de Coca Cola.


La comandanta Ramona


Lucha de liberación


Den autonome helseklinikken

Blide og fornøyde etter dette noe spontane besøket satt vi på med en cowboy hjem til San Cristóbal. Bilturen var preget av mye hjerte og smerte, på kassett that is.

På ettermiddagen ble det regn og torden, noe som er uvant for oss Oaxaca-patrioter som har trivdes med sol og varme i fire uker. Jeg og Karoline gjennomførte nok et vellykket intervju, og spiste falafel som etter konsumering viste seg å være israelsk. Vi kunne alltids latt være å betale i boikottens ånd, men hadde ikke hjerte til det. Vi satser på at den israelske staten ikke får kloa i våre hundre pesos med det første.


Skjebnens beskjed skriblet på veggen? Fra trønder til trønder.


Skyldig Falafel-blikk

Utenfor spiller et korps. Marita er noe frustrert, og påstår det kommer nærmere og nærmere. Fyrverkeri hører tydeligvis enhver kveld her i området til. Ingen yndet plass for migrene-plagede og søvnkjære med andre ord.

Vi gleder oss alle til kvinnedagen i morgen, og satser på å delta i byens marsj. Såpass politiske må vi kunne være, selv om vi ikke skal rote oss bort i demonstrasjoner. Internasjonal solidaritet!

Buenas noches, compas

Subcomandante  Johanne

2 kommentarer

Mammamarie

08.mar.2011 kl.20:04

Heia. Så fint å høre "stemmen" din også, Johanne! Lenge siden sist. (Mulighet for en skype?) Interessant med besøket i "den forbudte by". Høres ikke ut som de maskerte har overvettes mye humor heller. Men generøst med muffins, da. Især med Cola til! Alt vel her. Våren lar vente på seg. Vind, regn og snø om hverandre. Typisk mars. Vi speider etter hestehov og lytter etter stær. Klem!

El Ricco

10.mar.2011 kl.08:53

Kul blogg :p dritfete bilder. Gleder meg til aa se dere igjen! Besos

Skriv en ny kommentar

Las Hormigas

Las Hormigas

0, Oslo

Fire studenter. Én rapport. Fem uker. ¡Viva México!

Kategorier

Arkiv

hits